Vår første tur til Japan



 Vi besøkte vår yngste sønn  som jobbet i et orkester med tilholdssted Nishinomiya. Dette er i nærheten av Kobe, og han hadde leilighet i Takarazuka, mellom Osaka og Kobe, litt inn i landet og opp mot fjellene. Inntrykkene fra vår tur til Japan 10.april til 28.april 2006 er skrevet ned etterhvert som jeg har husket det. Kanskje har jeg tatt aldeles feil i mange av mine konklusjoner og min forståelse, men dette er slik jeg opplevde det, og slik jeg så tingene med mine øyne første gang i Japan.
Det var full kirsebærblomstring da vi kom, helt ubeskrivelig nydelig, rosa rosa overalt.


I 2005 reiste representanter for et nytt orkeste rundt i Europa, Asia og Amerika for å finne de riktige musikerne til dette nye orkesteret hvor halvparten skulle være japanske og den andre halvparten skulle være fra resten av verden. Orkesteret heter HYOGO PERFORMING ARTS SYMPHONY ORCHESTRA, og det holder til mellom Osaka og Kobe, sør vest for Tokyo. Konserthuset er bygd som et minnesmerke over alle menneskene som døde under det store jordskjelvet her i 1995, og som en belønning til alle som har vært med på å gjenoppbygge regionen etterpå. Det var over 900 søkere fra hele verden, og fra Skandinavia var det kun Harald som har kommet gjennom nåløyet. Aldersgrensen for å være med er 35 år, dette skal være et orkester bestående av unge, talentfulle, briljante musikere. vi måtte så klart benytte sjansen for å besøke Japan, og bestilte billetter, med litt nerver, ja så klart....

Vi reiste med Finnair, det var enkelt og greit og ombord i flyet snakket de svensk. Det var mellomlanding i Helsinki, Flyet fra Oslo til Helsinki var en Embra 170, to stolrader ved hver side i flyet og midtgang mellom, ikke så veldig stort akkurat, faktisk litt vinglete synest jeg det var, men helt greit. I løpet av den timen turen varte så klarte de å servere oss et brukbart måltid hvor drikke var inkludert og de kjørte også rundt med salgsvogna si..
Etter et par timer i Helsinki bar det videre i et mye større fly, MD11, direkte til Osaka. Ombord i flyet lå det tepper, pute, hodetelefoner og en flaske vann i hvert flysete. Flytiden var 9 timer og et kvarter, og det ble servert to måltider, også her kunne vi velge mellom øl,vin eller brus til maten. Konjakk og lignende måtte vi betale for. Her oppdaget vi forresten at vi lyshårede var veldig i mindretall, av 380 passasjerer var det vel kanskje ca 20 vestlige og resten var japanere.
På turen til Osaka var det ganske ofte at skiltet med "setebeltet på" var aktivt, det var en del turbulens, men ikke så mye at det var direkte ubehagelig. Det var jo natt stort sett hele turen, inkludert en fantastisk soloppgang. På samme strekningen tilbake var det helt rolig luft, dagslys og flott flyvær.
Det vanskeligste på hele turen var faktisk de skjemaene vi fikk utdelt på flyet, "embarkation card for foreigner". Dette måtte fylles ut og leveres til immigrasjonsmyndighetene på flyplassen. Vel framme i Japan brukte vi en del tid på å forklare hvorfor det stod Næss med Æ i passet, og Naess i diverse skjemaer og billetter. Men det var veldig hyggelige mennesker vi møtte og alt ordnet seg selv om det tok litt tid. Vi fikk oppholdstillatelse for tre måneder, og alt i skjønneste orden. Og ja.... det lønner seg å ha en ferdig maskinskrevet lapp med navn og adresse samt telefonnummer til den person du skal besøke, eller til hotellet du skal bo på, det blir spørsmål etter det. Vi var nå så heldige at utenfor tollområdet satt det noen og venta på oss, og godt var det, ikke lett å finne fram til flybuss og billettautomat på egen hånd. Harald klarte det jo da han kom i august, men så er han da noen år yngre og mer reisevant enn oss som kun har reist ut i verden på chartertur tidligere. Fra Kansai Airport gikk det flybuss til endestasjonen Nishinomiya, rett ved siden av konserthuset.

Den andre dagen vår i Japan ble hektisk og spennende. Vi fikk være med orkesteret på en liten tur til en annen by hvor de skulle ha en konsert og overnatte på hotell. Reiseruten var litt komplisert. Først var det buss til stasjonen i Takarazuka, så Hankyu-linjen til Nishinomiya (der hvor Harald jobber) så var det JR til Osaka, så var det et eller annet lokaltog til shin-Osaka og så var det Shinkansen til Nagoya, og den gikk fort!!!! Turen tok 50 min fra Osaka til Nagoya, med buss hadde det tatt 5 timer. Og så var det buss til Nagakute, privatbuss. Der var det et flott konserthus, og vi fikk sitte i salen under prøvene. Jeg dro fram videokameraet, og straks var noen på pletten og sa at det nok ikke var lov til å filme der så derfor fikk jeg låne et pressekort. Midt i prøven ble plutselig salen helt full av mennesker, voksne og skolebarn, de skulle overvære prøven, og fikk et lite foredrag om musikken som ble spilt.
Konserten senere var utsolgt, men vi fikk to klappstoler på balkongen og hadde det som kongelige.
Vi overnatta på et hotell i Nagoya, i 10. etasje. Det var et veldig fint hotell, og på rommet fantest det meste av det vi kunne trenge, tannkost, tannkrem, hårbørste, tekoker, grønn te?..osv. Det kosta omtrent det samme som i Norge, ca 1000 for en overnatting. I nattbordskuffen lå det en lommelykt istedefor en bibel! Dagen etter var det samme tur tilbake til Takarazuka, tog og tog og tog og buss.



Harald, og de fleste andre musikerne bodde i boligblokker litt utenfor sentrum av Takarazuka som ligger nord for Kobe. Det må ha vært rart for beboerne her å plutselig få så mange merkelige mennesker som naboer, noen er veeeldig høye, andre er lyse, og noen få har veeeldig blå øyne. Her er det ingen turister, og omtrent bare svarte hoder fra før. Det hendte rett som det var at barn som plutselig fikk øyekontakt med oss på bussen ble litt redde og gjemte seg bak mamman. Det ligger restauranter rundt om kring i gatene, både store og små, og noen har bilder på menyen, heldigvis. Butikker til dagligbruk finnes det også i nærområdet, bakeri, dagligvare og alt man trenger. Takarazuka ligger så høyt oppe mot fjellet at det ikke er tsunamifare, og det tar vel en time til Kobe eller Osaka med tog. Boligblokkene ligger så langt fra togstasjon at man først må ta buss nordover og så tog sørover til Nishinomiya og konserthuset, eller Kobe/Osaka.





Vi brukte hviledager mellom konserter og storbyturer til å vandre rundt i de små gatene i Takarazuka, og vi gikk også langs elva til stasjonen, og tilbake langs bussruten. Området mellom blokkene er veldig pent. Murer, lekestativ, blomster, klatrevegg for barna, benker, bord, ja der var til og med en liten rismark og områder med litt grønnsakdyrking. Rundt stasjonsområdet i Takarazuka var det en nydelig gate som ble kalt for Flowerstreet. Der blomstret kirsebærttrærne, og det var mange andre vakre blomster også. Gaten gikk omtrent fra stasjonen til "Dameteateret" hvor det er ansatt bare damer som innehar alle rollene i alle stykkene, også herrerollene.

I gatene rundt boligblokkene fant vi oppmerkede severdigheter bl a en gammel gravplass fra 4.århundre, en nydelig liten park med masse blomstrende kirsebærtrær og et lite tempel. Da jeg kikka inn gjennom tempelporten ble jeg ganske forskrekket, der var det en stein med hakekorset som stod på et slags alter, med blomster og pynt, og jeg var rask til å fjerne meg derifra.. Forklaringen var selvfølgelig ganske enkel., og for meg helt ukjent. Nazistene stjal soltegnet fra det japanske skriftspråket, og brukte det som sitt symbol. Takk og pris, det var solen de hadde satt på "ærestribunen", ikke nazistene. Ellers så fant vi en skilpadde i en bekk, og den blunket til oss, vi har hørt senere at der også var mange skilpaddeunger. Gårdsplassene i smågatene var ganske bittesmå, og for en blomsterprakt likevel, med alle kassene utenfor husveggen.



I begynnelsen var det veldig rart å være omgitt av kun svarte hoder og forholdsvis små mennesker. Det var et underlig skue for eksempel på stasjonen, hvor det er veldig mange mennesker samlet, bare svarte hoder, det er ikke mange turister som reiser til Takarazuka feks. Men etter å ha sittet på toget mange ganger, og blitt kjent med mange japanere, så ser vi jo at det også finnes mange med rødskjær i håret, slett ikke alle hoder er beksvarte.
Barna, de aller fleste, går i skoleuniform. Selv barnehagebarna har uniform, og like sekker på ryggen. De blir fraktet i egne små fine busser, og mødrene møter dem på holdeplassene, og de leverer dem nok der også. De større ungene har vesker, av forskjellig slag, og de er pyntet med diverse, det er nok der de har sin identitet, klær og sko og skolevesker er jo akkurat like, og alle har mobiltelefon som de bruker hele tiden, til tekstmeldinger antagelig, Tror ikke det er lurt å snakke i telefonen på buss eller tog, det er skilt som sier at telefonen skal slåes av om bord.
De svartkledde dressmenn finnes i hopetall på buss og tog og fortau og overalt. Jeg har aldri i mitt liv sett så mange menn i mørke dresser noen gang. Selv de mannlig butikkbetjeninger har mørk dress og slips, også på Coop i andre etasje. Men?.jeg lurer litt på om de klarer å beholde denne kleskoden, det ser ut som om de unge er litt opprørsk, luer og fillete olabukser er in og så her blant de unge som har sluppet fra skoleuniformen.
Det hender ganske ofte at vi så kvinner i kimono. I følge vår lokale guide Harald så har de fleste kvinner mange kimonoer i klesskapet sitt, i forskjellige farger og mønstre.




Å sole seg er et fremmedord og farlig på disse kanter. Det ser i hvert fall slik ut.. På den lokale butikken fikk vi med oss gratisprøver på hudkrem, og ved nærmere studier så står det "lightening" på dem. Her er det absolutt ikke in med et solbrunt fjes nei, i solskinn så kommer det fram hatter og parasoller. Tenk at det skal være så forskjellig alt sammen? Samboere er visst også et fremmedord, her er det ingen som bor sammen uten å være gift, i hvertfall ikke offisielt, og barn utenfor ekteskap forekommer vel omtrent aldri det heller.
Overalt møtte vi hyggelige og hjelpsomme mennesker, og kunne de ikke engelsk de første vi traff på butikken eller restauranten, så fikk de fatt i noen som kunne. Og de som kunne engelsk var veldig pratsomme og ville veldig gjerne snakke med oss om Norge.

Jordskjelv var vi faktisk helt nødt for å forholde oss til. Den norske ambassade sender ut info til alle registrerte nordmenn her i Japan, info om hvordan forholde seg til jordskjelv og andre katastrofer. Her står det om hvordan man skal forberede seg, bl annet med å ha en ferdig pakket jordskjelvsekk til enhver tid. Den kan kjøpes ferdig, men kan også lages etter eget behov. Den bør innholde drikkevann, mat, legemidler, tøyskift, pass, medisinsk informasjon, kontanter, stearinlys, fyrstikker, saks, kniv, boksåpner m.m. Lommelykt og sko ved alle senger (glasskår), soveromsdører skal være åpne, reoler skal skrus fast i veggen. Blir det jordskjelv skal man holde seg inne, søke tilflukt under et bord eller i en døråpning. Ikke løpe ut, der kan man lett bli truffet av fallende gjenstander. Ja det var instrukser på flere sider her. Vi hadde en lightversjon stående klar som inneholdt nødvendige medisiner, en vannflaske og en lommelykt, tøflene stod ved senga og soveromsdøren var åpen.

Vi besøkte Jordskjelvsenteret/museum i Kobe, og det var skremmende bilder og filmer vi fikk se. Det hadde ikke hjulpet så mye med alle disse forberedelser for de som var virkelig utsatt her: Høyblokka som velta, toget som plutselig ikke hadde skinner, og bussen som plutselig ikke hadde mer vei foran seg. Og alle brannene etterpå pga av gass som lekte ut, det var ganske unødvendig. I panikk så starta folk bilene sine og dermed så smalt det. . Det var helt forferdelig, og det var faktisk så ille at jeg fikk et slags "skrekkfilmsyn", dette skjer ikke i virkeligheten !. Men vi hadde med oss Nozomi som guide, hun var 15 år da dette skjedde. Huset deres knakk sammen og falt mot nabohuset. Ingen i familien omkom, men hun hadde jo opplevd alt dette som vi så, og hun sa: ja - det var akkurat slik det var.
Det er mye jordskjelvaktivitet i hele Japan, omtrent hver dag, men jeg håper at Kobe-området vil være rolig for alltid. Det er utrolig at folket kunne reise seg og gå videre etter en slik opplevelse som de hadde i 1995. Det meste her ble ødelagt i 1995 og er bygd opp igjen. Alt her nede sank ned i grusen, dvs vannet kom opp og bygninger sank ned. På senteret fikk vi også se modeller av husbygging som skal tåle jordskjelv.

En dag hadde vi avtale med Nozomis mamma, vi skulle ta toget forbi Kobe og til hennes hjemsted Himeji, vest for Kobe. Der skulle vi se på Himeji Castle, World Cultural Heritage, Vi tok vel tre forskjellige tog for å komme oss dit, og underveis så vi både hav og dyrka mark, skyskrapere og små japanske boligstrøk. Vi så også verdens største hengebro.

HImeji Castle, Japans vakreste borg. kanskje mange husker denne fra tv-serien ?Shogun? . Den Hvite Hejres Borg (Shirasagi-jo) er et fantastisk bygg med hvite murer og buede tegltak. Her finnes Østens mystikk både innvendig og utvendig. Dette er også et sted Startour har på sin Tema-tur. Vi skulle treffe Nozomis tante, som bor i hjembyen, hun ville være med oss.
Vi klatret opp mange mange trapper til øverste etasje, og der var det en flott utsikt i alle himmelretninger. Skoene måtte vi bære med oss i en pose, vi fikk utlevert ?lånetøfler? ved inngangen. Det var et slags ?alter? i den øverste etasjen, og der var det lagt inn forskjellig frukt og grønnsaker, og japanerne bukket ærbødig mot dette alteret.

Det hendte rett som det er at vi tok taxi når vi skulle noen steder for eksempel på konsert eller hjem fra stasjonen. Taxiene og også noen få private biler ser ut som brudebiler, med blondepyntet hvite bakseter. Det finnes sjåfører som kan litt engelsk, så det kan lønne seg å be om å få en av disse. Taxi var ikke spesielt dyrt, vi betalte ca 3000 yen (ca 180,- nkr) fra Takarazuka til flybussen i Nishinomiya.

Buss tok vi omtrent hver dag, 210 Yen pr tur, og vi betaler når vi går av bussen, enten ved å putte pengene i automaten eller kjøre Lagare Card gjennom automaten fremme hos sjåføren. Ikke helt enkelt å skjønne hva som sies om holdeplassene, men etter å ha gått til fots gjennom hele bussruten var det ingen problemer med å vite akkurat hvor vi er og skal gå av.

Sykler, det måtte være tusenvis av dem, og det mest uvanlige synet for meg var å se alle disse mørkdresskledte menn som kom syklende. Ellers så sykler alle, mødre med barn både foran og bak, eldre damer med kurver foran og bak, fylt opp med varer, og det finnes stativer for paraply eller parasoll. Det finnes også "gamasjer" til salgs, som man legger over styret for å helde hendene varme. Men hjelm så vi ikke, ikke på barna og ikke på de voksne.
Tog, vi har vel aldri kjørt så mye tog noen gang som her. Det finnes mange private togselskap, vi brukte mest Hankyue-linjen, og der kjøpte vi Lagare-card, til 3000 yen, ca 180 kr. Det er veldig billig, vi kjører i flere dager og flere timer med dette kortet. På enkelte stasjoner sitter det noen og selger disse kortene, og da slipper vi å finne ut av automatene.

Toglinjene går på kryss og tvers i hele området, og tog omtrent hvert femte/tiende minutt. Her er det også veldig spesielt køsystem, det er ikke som i Norge nei, hvor alle presser på for å komme inn. Her er det merket opp hvor dørene er plassert når togene kommer, og alle stiller seg pent opp i kø, og inn og ut av toget går utrolig fort på denne måten. Noen steder sto det også: Only for ladies.
Vi har kjørt med JR som er det statseide systemet, og vi har kjørt med Shinkansen som går veeeeldig fort. Veldig greit å kjøre tog i Japan, og det går fint å finne ut av systemene etter litt opplæring.

Det var en utrolig fin opplevelse, vår første tur til Japan. Vi traff nydelige mennesker og beundret mange vakre bygninger og parker. Til å begynne med var det som om vi var landet på en helt annen planet, ikke bare et annet land i en annen verdensdel. Etter hvert fikk vi tak i nyansene og forsto litt mer av systemene vi måtte ferdes blant. Det var jo også en vidunderlig årstid, og vi traff kirsebærblomstringen akkurat. Hvis alle forskjellige land har egenfarve, så er Japan absolutt rosa??.

 

Stikkord:

Én kommentar

Synne

07.02.2011 kl.15:26

Jeg har alltid hatt lyst på å dra til Japan :).

Skriv en ny kommentar

eljosreise

eljosreise

70, Sørum

Reiseglad pensjonist. Alle bildene er mine egne og kan ikke kopieres eller brukes av andre uten min tillatelse. Vil du følge bloggen på Facebook? http://www.facebook.com/EljosBloggene

ANNONSER

B L O G G L I S T E N . N E T

Norske blogger free counters

Blopp.no

Topp @ BareBlogg.noTopp @ BareBlogg.no

Topp @ BareBlogg.no Topp @ BareBlogg.no

ToppBlogg - toppliste for bloggere

Kategorier

Arkiv

hits