Japantur med forviklinger




 

Våren 2008 var det en flokk på 11 personer som reiste av gårde til bryllup i Japan. Vår yngste sønn hadde allerede både giftet seg på kontor i Japan og hatt bryllupsfest i Norge men nå var det den japanske feiringen som sto for tur, med tempelseremoni og stor fest etterpå.

Reisefølget bestod av foreldre, tanter og onkler, søsken og nevøer og venner. Ikke alle hadde vært i Japan før, så jeg og min eldste sønn (som hadde tatt turen før), vi skulle være reiseledere og planlegge og tilrettelegge både selve turen, oppholdet og utflukter i og rundt Kyoto som var bestemmelsesstedet.
Dette ble skikkelig opplegg, vi hadde flere sammenkomster på forhånd hvor vi la fram diverse forslag om transport og utflukter, og vi serverte japansk mat med pinner som bestikk. Det er virkelig sant at forberedelser er en del av reisen, og slik ble det også for oss.

Gardermoen og innsjekking gikk veldig greit, der fikk vi tipset fra en i følget vårt om å fotografere koffertene før vi sjekket dem inn, fotografere dem med mobiltelefonen for eksempel. Veldig lurt! Vi skulle reise med Finnair, korteste ruten til Japan, og den første biten fra Oslo til Helsinki er det som jeg vil kalle et "JOHO-O-O-= fly" som danser seg oppover og bortover. Et ganske lite fly, minner om Widerøe sine . Turen til Helsinki tok en og en halv time, og på den tiden serverte de et måltid og gikk rundt med salgsvogn, imponerende!

Helsinki er en grei og oversiktlig flyplass, vi fulgte transfer-skiltene og fant vårt gateområde enkelt og greit. Men så - begynte det å skje merkelige saker. Vårt fly forsvant plutselig fra tavla, og dukka opp igjen, og endret gate. Der det først stod, var det plutselig en annen avgang, og vi ante at noe var på gang. Etter litt flytting fram og tilbake og endrede avgangstider fikk vi endelig beskjed om at flyet videre til Osaka var kansellert pga tekniske problemer.

Hjelp!!! Der satt vi to "amatørreiseledere", med 9 personer som så på oss, hva gjør vi nå da? I Osaka var det bestilt maxi-taxi som skulle bringe oss direkte fra flyplassen til hotellet i Kyoto neste dag. Den måtte avbestilles, og det var ikke så enkelt som det hørtes ut. I Japan er det nemlig slik, i små forhold som et lite taxi-selskap at de er ikke så flinke i engelsk og blir ganske paniske når noen ringer og snakker engelsk i den andre enden av telefonrøret. Enkel løsning, vi ringer våre verter i Japan og de avbestiller taxi. Ny kunne jo ikke bestilles for vi visste jo ikke hva som ville skje og hvordan vi skulle komme oss videre. I ettertid viste det seg at taxien ble faktisk automatisk avbestilt når flyet ble kansellert! Smart!

På flyplassen i vårt område var det en stor informasjonsdisk, plassert sentralt, og der fikk vi opplysninger (de visste enda ikke hva som ville skje), og vi fikk rikelig med matbilletter vi kunne handle for i kafeen ved siden av. Vi spiste og koste oss, i hvert fall de av oss som ikke hadde ansvar! Underveis fikk vi beskjed om at vi kunne reise videre neste dag, men da til Nagoya istedefor Osaka!  Hjelp nok en gang, hvordan komme seg fra Nagoya til Kyoto med 11 personer og kofferter? En i reisefølget vårt var dessuten ombooket via Shanghai! Oi oi, vi fikk ordnet med det i den hyggelige info-disken, at alle fikk være samlet. Og her er moralen, hvis mange reiser i følge og har bestilt hver sine billetter på hvert sitt nummer, kontakt flyselskapet på forhånd og bli en "gruppe". Det er fullt mulig. Etter en stund fikk vi beskjed om at vi skulle overnatte på et hotell like i nærheten. Vi ville bli transportert med buss dit, men først måtte vi hente vår bagasje på et oppgitt sted like ved bussavgangen.

Greit nok, alle fikk bagasjen sin, men ikke jeg. Vi venta og venta på min flotte røde japanske koffert, men den kom ikke. Kanskje den var reist til India? Det flyet som vi egentlig skulle hatt, ble nemlig ombooket til den indiske avgangen. Bussturen til hotellet var kort, og på hotellet ble vi skikkelig godt mottatt. Vi fikk tildelt rom og beskjed om at det ble servert ekstra sen middag for oss alle fra flyet, i spisesalen. Vi to reiseledere var nok litt stresset denne kvelden, og måtte finne ut av transporten fra landingsbyen Nagoya til Kyoto. Det fantes ikke noe taxi-ordning den veien, det ble for langt. Ingen av oss var kjent i Nagoya, vi hadde heller ikke noe kart eller togtabeller for det området. Vi ble enig om å dra inn til flyplassen alene neste morgen for å få litt opplysninger.

Som sagt og tenkt, vi dro av gårde til flyplassen mens de andre utforsket kjøpesenteret i nærheten av hotellet. På flyplassen var de veldig hjelpsomme, de ringte flyplassen i Nagoya og ordnet med at vi fikk hjelp til å komme oss på riktig tog til Kyoto. Kofferten min var fremdeles borte men vi regnet med at den kanskje ville dukke opp i Nagoya eller på adressen vi hadde oppgitt i Kyoto. Nå kunne vi også slappe litt av, følte vi.

Vi reiste til flyplassen i passende tid før flyavgang, og sannelig fikk vi matbilletter for lunsj også, før flyavgang. Hurra for Finnair, de tok seg virkelig av oss, service på hele linjen!!!
Flyturen til Nagoya gikk fint, et døgn forsinket var vi jo, men vi ville jo rekke bryllupet som ikke var før om en uke. Minstemann ble litt dårlig , men cabinpersonalet stulla og stelt rundt ham så han hadde det ikke så verst likevel, ikke greit å være bare 9 år, strevsom tur, og natt er dag plutselig.

Flyplassen i Nagoya var annerledes enn i Osaka, det var omtrent bare vestlige mennesker om bord i dette flyet, merkelig! I til Osaka pleide vi å være i absolutt mindretall, og immigrasjonskontroll og den slag pleide å være raskt gjennomført. Her tok det laaaang tid, og det var varmt, og vår familie med 9-åringen dukka ikke opp fra flyet før vi var blitt veldig bekymret. Endelig kom de, lenge etter flyvere og cabinpersonalet var passert. Det viste seg at 9 åringen vår hadde blitt så dårlig og kasta opp da alle gikk av flyet. Han fikk da gjort seg ferdig og de fikk stabla seg ut hele familien.

På flyplassen er det store plakater om at hvis noen er dårlige, har feber eller er syke , så skal de melde ifra til flyplassmyndighetene. De er veldig redde for sykdommer og smitte og SARS og fugleinfluensa og alt mulig. Vår familie forholdt seg rolig, gutten var jo bare sliten og vi alle kom igjennom kontrollen som nå var utvidet med fingeravtrykk og fotografering av alle over 16. år. I køen for immigrasjonskontroll var det også besvimelser, der var veldig varmt og alt tok veldig lang tid. Det virket egentlig som om alle vi vestlige var samlet her, mens japanerne hadde blitt ombooket via Tokyo.

Vel og vakkert ute, med alle kofferter bortsett fra min, så prøvde vi å finne Finnairdisken. Vi to amatørledere plasserte alle de andre i hver sin stol i ventehallen mens vi forhandlet med Finnairs japanske representanter. De hadde ikke hørt noe om at vi trengte hjelp, og de kunne ikke forlate disken sin, vi måtte klare oss selv! Vi "gråt" oss til at de i hvert fall fulgte oss ned til den første togstasjonen! En veldig hyggelig dame fulgte oss alle ned og pekte og forklarte, og vi forsto i hvert fall hvilket spor og hvor vi skulle kjøpe billetter. Vi prøvde å spøke med at hun måtte bli med oss helt fram, men det nyttet ikke.

 

Vi kom oss inn på toget, med noe rabalder. 11personer med hver sin store kofferter som prøver å komme inn på et lokaltog i Japan, inn den samme døren, det blir trøbbel!! Ha ha ha , det må ha vært litt av et syn. Vi fikk heldigvis hjelp, en av konduktørene kom løpende og vifta og pekte slik at vi kom oss inn i flere dører. Det er ikke norsk system her, at alle trenger seg på. Inne på toget var det trangt, men vi fikk sitteplass alle og jeg kan faktisk ikke huske hvordan vi fikk plassert alle koffertene. Jeg var i hvert fall glad for at min var borte! En koffert mindre å bekymre seg om.


På flyplassen hadde vi funnet kart over området og togsporene/togrutene. Det var deilig, alt falt på plass, og der på toget fikk vi klarhet i hvor vi var og hvor vi skulle, og ikke minst at vi reiste riktig vei og retning på det toget som nå skulle føre oss til hovedstasjonen i Nagoya. Men dette var faktisk en hendelse som jeg overhodet ikke kunne ha tenkt meg skulle skje, at vi skulle lande et helt annet sted. Uansett, tror ikke jeg kunne ha fikset kart og oversikt på forhånd over alle veier til Kyoto fra flere steder i Japan.



Takket være kartet så visste vi hvilken stasjon vi skulle av på, toget gikk jo videre. Vi "landet" på hovedstasjonen i Nagoya og da var det ren plankekjøring å finne shinkansen til Kyoto. Vi fikk til og med kjøpt plassbilletter! Sporet fant vi også, dvs vi måtte løpe for å rekke det toget vi hadde plasser på. Nok en gang, vi må ha vært litt av et syn!! Om bord i shinkansen er det faktisk plass avsatt til bagasje. Vi gikk jo selvfølgelig inn i vogna i feil ende og måtte trille koffertene gjennom hele vogna til våre plasser og bagasjeplass i den andre enden. Nå har vi skjønt det at plassnumrene står faktisk oppmerket ute på perrongen! Det vakte jo selvfølgelig ganske mye oppmerksomhet dette også, 11 gale hvite mennesker trillende på digre kofferter gjennom hele vogn nr 5. Man kan vel ikke si at vi møtte Japan stille og anonymt.





I Kyoto ble vi møtt av brudeparet som egentlig hadde vært gift i 6 måneder allerede og gjennomført en kirkelig velsignelse etterfulgt av 12 timers bryllupsfest i Norge for fem måneder siden.
Tre taxier, og alle ble kjørt til sine hoteller/overnattinger. Så var det å vente på den ene kofferten. Den inneholdt bl a svigerfar/pappas bryllupsdress . Vi legger alltid litt av begges klær i begge koffertene, og fordeler saker og ting i forhold til at koffert kan bli borte. Medisiner hadde vi for en uke i håndbagasjen, og resten av medisiner var i den kofferten vi hadde fått med oss. Vi var derfor ikke helt på bar bakke. Det gikk flere dager, og vi hørte ikke noe om kofferten. Ny dress til bryllupet ble innkjøpt.

Endelig fikk vi en telefon fra Nagoya flyplass, kofferten var dukket opp! Men for å få den utlevert, måtte jeg underskrive et skjema (fakset til oss, engelsk tekst) hvor jeg erklærte at det ikke fantes noe ulovlig i den kofferten. De måtte også få tilsendt nøkkelen for å kunne eventuelt åpne den etter at de hadde scannet den, i tilfelle de så noe mystisk!!!!
Ja alvorlig talt, fikk jeg problemer. Jeg hadde ikke sett kofferten på flere dager, hvem som helst kunne ha åpnet den og lagt inn noe ulovlig! Innførsel av narkotiske stoffer til Japan, straffen er nådeløs og det er fengsel neste......! Kofferten var kjøpt i Japan på forrige tur og hadde slik lås at alle tollere/embedsmenn kunne åpne den med en slags form for universalnøkkel. Så hvorfor i all verden måtte de da ha nøkkel? Og jeg ville ikke, kunne ikke underskrive det skjemaet, enhver med en slik nøkkel kunne ha åpnet kofferten og puttet noe inni!

Stakkars vår svigerdatter, hun syntes nok at vi var ganske umulig som skulle krangle på alt mulig, og vi måtte jo vel forstå at vi måtte gjøre som myndighetene sa i dette tilfellet for at vi skulle få den forbaskede kofferten tilbake. Vi gjorde da et forbehold på skjemaet, føyde til at kofferten inneholdt intet ulovlig da den ble innlevert på Gardermoen! Puh, skjemaet ble fakset tilbake! Etter noen timer fikk vi ny telefon, kofferten var nå scannet, og de fant ingen grunn til å åpne den, MEN nøkkelen måtte likevel sendes i posten til Nagoya før den kunne utleveres! Hvorfor??? Okay, vi kommer til et punkt der vi skjønner at nå nytter ingen argumentasjon lengre, for dette ble rett og slett for dumt. De som var i andre enden hadde sitt skjema der de skulle krysse av for at nøkkel var mottatt, og sånn måtte det være. Nøkkel ble sendt i posten, til en myndighet som kunne åpne den uten nøkkel, og dessuten så skulle de ikke åpne den likevel for det var ikke nødvendig. Ja ja, det ER kulturforskjeller som vi egentlig kanskje ikke skulle henge ut i reisebrev heller.

Det er litt viktig å kunngjøre dette, at det var VI som var dumme i dette tilfellet, som argumenterte om alt. Vi må bare godta at vi må følge reglene i det landet vi befinner oss i. Det finnes tilsvarende "dumme" regler i alle land, om andre ting. (For eksempel så er det noe dumme ordninger vedrørende transferbussene på Gran Canaria!!) Kanskje de måtte ha nøkkelen for å være helt sikker på at det VAR MIN koffert? Så derfor: Unnskyld Japan !!! Neste gang vi mister en koffert så vet jeg hvordan jeg skal takle det.

To dager etter at nøklene var sendt, ringte det på døren og der sto et bud med min herlige røde blanke koffert. Jeg måtte underskrive et skjema med bare japanske skrifttegn, men gjorde det likevel selv om jeg ikke hadde anelse om hva som stod der og hva jeg underskrev på.




Mye kluss i begynnelsen på turen, og slutten ble også en smule komplisert. Alt som var i mellom var bare herlighet og glede, og det kommer innlegg om dette også, etter hvert. Noen av bildene her er samlet inn fra reisedeltakerne. Av en eller annen grunn så tok jeg ikke så mange bilder i denne perioden mens alt dette foregikk, jeg tror jeg hadde så mye annet å tenke på!!

April 2008

 

Stikkord:

3 kommentarer

Ingeborg Gulla

07.02.2011 kl.17:05

huffda. ha en fin mandag!

sigrid

07.02.2011 kl.18:02

morsomt å lese!

Marit Helene

07.02.2011 kl.21:06

Fantastisk...blir så melankolsk når jeg ser de cherry-blossom-trærne som er så typiske for våren og den hellige uka da japaerne tar seg fri....savner japan! er så rent der, menneskene så fulle av respekt, så mye kultur...bodde i osaka og tokyo da! Vil tilbake! Kos dere der borte!

Skriv en ny kommentar

eljosreise

eljosreise

70, Sørum

Reiseglad pensjonist. Alle bildene er mine egne og kan ikke kopieres eller brukes av andre uten min tillatelse. Vil du følge bloggen på Facebook? http://www.facebook.com/EljosBloggene

ANNONSER

B L O G G L I S T E N . N E T

Norske blogger free counters

Blopp.no

Topp @ BareBlogg.noTopp @ BareBlogg.no

Topp @ BareBlogg.no Topp @ BareBlogg.no

ToppBlogg - toppliste for bloggere

Kategorier

Arkiv

hits