Med Mona og Morten til Japan.


Gjesteblogger hos meg i dag er Morten K.Agerup Myhr, nettopp hjemkommet fra tur til Japan, døgnvill og full av opplevelser.  Han får ordet selv:

"Klokken fire er en fin tid å stå opp, på en fridag.

Stille og fint i huset og sammen med en kopp kaffekopp gjør det godt å la tankene gli fritt. Hele familien samlet og å vite at sånn skal det være fremover.

Selv om vi hadde en flott tur til Vestlandet efter at vi giftet oss for seksten år siden, fikk vi aldri tatt den "ordentlige" bryllupsreisen. Det er liksom ordnet opp i nå...

Noe vi ikke har sett eller gjort den siste uken er dette:

- Sett en sneip, tyggis eller annet søppel på gaten. Knapt nok heller en søppelkasse på offentlig sted...

- Tagging (bortsett fra på Fjasbokbilder, da).

- Sur japaner. Maken til høflig, blid, hjelpsom og blid gjeng skal du lete lenge efter. Stort sett elendige eller dårlige i engelsk, men så flott at de har tatt seg jobben med å lære engelsk og gjøre det mulig å snakke litt sammen. Min japansk er ikke i det hele tatt, men med et smil i ansiktet, kjatte i vei, peke og vise, sto vi vel knapt nok fast én gang. I tillegg er dette nå et strategisk satsningsområde og barna skal såvidt begynne med engelskundervisning i tredjeklasse. Et problem er at lærerne ikke finnes og er tilnærmet like elendige selv. _Mange_ utlendinger som jobber som språklærere.

- Melk. Ikke vanlig del av kostholdet.

- Bestikk. Ingen av oss er vokst opp med spisepinner, men fra vi gikk av flyet og til vi gikk på igjen, var det det som gjaldt, utenom dype suppeskjeer. Går så fint så. Maten tilberedes i bitstørrelser eller er ellers håndterbar. Selv en Kobe-biff stekes i helt stykke og skjæres så opp i passende biter før servering.

- Tyfon. Skikkelig storvask et døgn før vi kom, med evakueringer og over tyve døde. Nå melder Harald fra Japan at det pøser ned igjen - vi snakker fort 70-150mm på et døgn og stiv brisling. Dette er de forberedt på, med varsler, elveleier som har oppmurt elvebredder i mange meters høyde og bredde, for å ta unna. Når ulykkene er fakta, settes det inn store menneskelige og økonomiske ressurser for å rydde opp - raskt.

- Smør. Som smøroman en grusom situasjon å tenke seg, men mat kan være god uten smør. Du må i velassorterte supermarkeder for å finne spor av noe sånt, i storkioskene (som du gjerne finner flere av på ett enkelt kvartal), finner du det definitivt ikke.

- Jordskjelv. Slapp det helt denne gangen. Har kjent at det har småristet tidligere. Greit å ha opplevd, men ikke mens det står på. De innfødte er forberedt. Har gjerne en nødsekk med det du trenger for et døgn eller tre, stående klare til å røske med seg på vei ut av huset. På alle hotellrom finner du oppladbar lommelykt, så du finner veien ut om strømmen går. Om natten setter du tøflene ved siden av sengen (Følger også med hotellrommet), for kommer det et kraftig skjelv og rutene knuser, kommer du deg ikke en meter avgårde i glasskårhaugen, uten tøfler på. Så enkelt er det og slikt er de forberedt på.

- bare teksting på pakninger, men vil tippe at en tredel av matvarene du ser, aner du virkelig ikke hva er. _Masse_ ukjente grønnsaker, hvorav mange blir syltet og serveres i småbiter som tilbehør til maten. Når vi spiser de pappsmakende småpuckene som selges som sushi her hjemme, er det aldri annet enn syltet ingefær. Der går vi glipp av mye rart - og godt. I tillegg er de opptatt av å prøve alt nytt, følge med på det som er trendy og lar ikke noe vært uprøvd. Mona var veldig fysen på den deliktae pistasjisen, men det ga seg da hun fikk høre at det var is med grønn te...




- Kjede oss. Ikke mulig, hvis man stiller med litt nysgjerrighet, forarbeide, smil - og gode sko. Lysløypa med (en liten brøkdel av) de stedene man må se, krever sitt. Vi snakker et tresifret antall templer/helligdommer bare i Kyoto. Så kommer haver/parker, muséer, rare butikker, arkitektur, helt uvant natur+++ Så kommer det som kan være det fineste; å bare la føttene gå i den retning de vil; inn i boligområder med skakke, gamle hus, litt næringsvirksomhet, jublende lyder fra en barneskole, fuglekvitring i oktober, lukte på ukjente blomster, få et unnskyldende smil og et bukk fra en person du møter på et gatehjørne, bli fnist av av en hel gjeng skolevenninner i sine skoleuniformer - og alt det andre. Hvor du ender opp på din vandring er ikke så viktig; det er alltid offentlig kommunikasjon i nærheten, den går så det suser og til hyggelige priser. Så tilbake til lysløypa kommer du deg alltids og du kan ferdes trygt, selvsagt utenom å ramle i bråfylla på dumme tider og steder, men sånn er det overalt.



- Ledig plass. Glem det, finnes ikke. Alt er bygget på maksimal utnyttelse av tilgjengelig plass og felles tilpasning og konsensus. Aner meg at den jevne japaner ville slite, om du tok ham med på skogstur, ba ham ordne leirplass mens du tok deg en tur. Ville nok føles veldig alene og rådvill.

- Vektøkning. Niksenpiksen. Vi har ikke akkurat nektet oss god mat og drikke på turen eller gått sultne i seng, men vekten tippet likevel ned en kg eller to. _Mye_ sunnere kosthold enn vi har. MASSE sjømat, mye ris, ikke fjøsfett. Mye ligger nok forklart i det. De får i seg altfor mye salt, gjennom soyabaserte sauser og delvis i supper/krafter, men dette er det fokus på nå.

Litt rart å gå fra å spise fersk, norsk laks der og til å spise "gammel" Salma her... To ganger i uken går det en fullastet Jumbojet fra Gardermoen til Japan, med fersk sjømat... I tillegg høster de rikt fra havet som omgir dem og kjapp distribusjon kombinert med absolutt krav til ferskhet, kvalitet og kunnskap om håndtering, gir utrolig godt og fristende resultat.



Japan er ikke perfekt. De sliter med sitt, både ift likestilling mellom alle grupper, samrøre mellom politikk og den mørke delen av samfunnet, den evige kampen mot naturen og som vil fortsette å påføre dem smertelig nederlag og mye annet. Likevel er det ikke mulig å ikke la seg fascinere. Da jeg reiste dit første gang for to år siden, med Alexander, var jeg sikker på at det var min éne reise dit. Sånn er det ikke mulig å tenke lenger... Den éne gangen er blitt til tre.

Dette ble en fantastisk reise, med verdens beste Mona.

Mange minutter og kaffeslurker er unnagjort og jeg kan glede meg til å høre lyder fra dem som våkner i huset - god følelse.
 








Tusen takk Mona og Morten for at dere ville dele dette med oss alle!!

Stikkord:

2 kommentarer

Rebecca Rubinstein

25.10.2013 kl.12:17

fine bilder:)

Olive Olé

23.07.2015 kl.09:47

Kjempeartig å lese. Vi har akkurat kommet hjem fra Tokyo og sier oss enig i de fleste av dine betraktninger. Neste gang blir det Kyoto på oss :-)

Skriv en ny kommentar

eljosreise

eljosreise

70, Sørum

Reiseglad pensjonist. Alle bildene er mine egne og kan ikke kopieres eller brukes av andre uten min tillatelse. Vil du følge bloggen på Facebook? http://www.facebook.com/EljosBloggene

ANNONSER

B L O G G L I S T E N . N E T

Norske blogger free counters

Blopp.no

Topp @ BareBlogg.noTopp @ BareBlogg.no

Topp @ BareBlogg.no Topp @ BareBlogg.no

ToppBlogg - toppliste for bloggere

Kategorier

Arkiv

hits